I går tok vannkokeren vår kvelden og siden vi allikevel hadde bestemt at vi måtte over til Hanssons i nær fremtid med skinndressen min tok vi Skodabilen ut på tur til nabolandet.
Skinndressen og den midterste delen av kroppen til Femice er ikke lenger helt enig… og siden Femice var på depresjonens rand etter å ha prøvd masse forskjellige varianter av nye skinndresser uten å komme i nærheten av noe passende ble avgjørelsen tatt:
Skinndressen som passet sist må bygges ut… Jeg får den på meg uten ryggskinne, men den må jeg ha. Sikkerhet først! Så da ble dressen lempet inn i bilen. Karin hos Hansson på Nordby tok de nødvendig mål. Blir spennende å se hvor bra det blir….
Så var det inn på Jernia og kjøpe ny vannkoker. Vi gikk for en variant som gir varmt vann rett i koppen…
På vei hjem fikk jeg et innfall – du, husker du hun jeg har fortalt om fra VG-bloggen, hun som bor inni skogen vettu?
Joa sa gubben, han erindret noe om ei dame i skogen.
Skal vi ikke bare ta en liten tur innom der da? Hadde vært hyggelig å hilse på og så blir hun sikkert glad (? 
) for besøk. Og vi er jo så opptatt helgene fremover så det blir en stund til neste gang vi har tid.
Så vi ble enige om å teste gps’n på mitt nye leketøy – Nokia N95.
Etter litt trøbbel med kontakt med satelitter og sånt pekte den oss i riktig retning. Men første gang kjørte vi forbi en avkjørsel og vi fikk en gps-rundtur. En sånn duppeditt ber deg ikke om å snu. Neida, den rekalkulerer ruta slik at man kjører i en loop rundt på lokale småveier til man igjen er på rett kjøl.
Men endelig sto vi ved veien som gikk innover i skogen. Skodabilen var skeptisk… veldig skeptisk… skal jeg inn på denne humpete veien her ? Det er jo dype hullog steiner her jo!
Men gubben rattet rundt hullene med en stil som hadde gjort enhver slalomkjører misunnelig.
Lille Skoda slo bare neddi så vidt det var to ganger…. Tror faktisk det er lettere å kjøre med to-hjul innover her når man ikke har sånn firhjulstrekker….
Cata sto i døra og tok oss i mot, hadde nok hørt brummingen og hoppingen som nærmet seg tunet.
Vi ble invitert inn og benket oss rundt bordet. Gubben ble målløs – vanligvis er det han som tar seg av skravlinga, men her fikk han seriøs konkurranse! (i positiv forstand 
) Og siden det ble snakket om ting han ikke har så mye greie på eller interesse for (blogger, hjemmesider, programmer og sånt) kom han ikke innpå så ofte heller.
Den planlagte timen ble til to og siden vi var enig om at bilder må man ta, så bar det ut i solen for en fotoseanse. Gubben protesterte lett – skal jeg ta bilder? (han liker det ikke for han og kameraet blir liksom aldri skikkelig venner)
“Her på trappa blir det bra vel?”
Ser nesten ut som Cata er nervøs…
Så myser vi mot solen og kameraet, mens Cata samtidig snikfotograferer fotografen.
Hallooo Cata – du skulle se på fotografen
Bla bla bla
Vi egner oss ikke helt her i solen med vår vinterbleke fremtoning.
Her inne hos gressdreper’n og catacråsser’n blir det kanskje bedre.
Femice balanserer seg forsiktig ned på kanten av cråsser’n.
Hva ser du her Cata? Jeg er mest opptatt av å smile til fotografen…
Hvis jeg flytter litt på styret sånn…
Så får du satt deg litt bedre til.
Og endelig fikk vi til et noenlunde, lett uskarpt bilde med begge to med åpne øyne mot kameraet.
Men nå var fotografen lei, og ville heller snakke med kattene. Her i en kort pasiar med Scwhart.
Men så ruslet han videre.
Gularsj holdt seg inne ved en busk, litt mer skeptisk til fremmedfolket som tråkket rundt.
Og så jumpet han ut av bildet for denne gang.
Takk for te-koppen Cata !
Du er herved advart, det kan jammen hende det blir gjentatt det her
Her finner du Cata sitt innlegg om visitten:
http://iloblog.catalyzator.net/vlogg2008?Home&post=75
)))))
